Askese er øvelsen som sammen med Apatheia, sinnroen og kjærligheten Agape, fører til teorien (Theoria) som er beskuelsen, kontakten, med det sanne, det guddommelige. Kunnskapen om Gud. Men dette, det å skue Gud, er bare en bivirkning av denne prosessen. Kjærligheten er hovedmålet. Vi må ikke henfalle til en stillestående skuen. Man må ut i livet og sette i virksomhet det man har lært om Gud. Den aktive kjærligheten er alltid hensikten og målet.
I likhet med askese og apati har ordet teori en helt annen betydning i dag på norsk, enn det hadde på gresk i oldtidens kirke.
Det er ikke bare at begrepet «teori» har fått en annen betydning, hele perspektivet har endret seg.
Evagrios (en av ørkenfedrene) kunne ikke forestille seg å se på kunnskapen om Gud, den kristne troen, som en lære, en samlet mengde læresetninger eller et livssyn som kan læres, holdes for sant og deretter brukes.
Kunnskap om Gud er ikke noe du kan se objektivt på, noe du kan ha som et objekt for en studie, og derfor ingenting du kan ha sannhetskriterier for.
Kunnskap om Gud er frukten av det synet som bare er mulig for den som har fått blikket skjerpet gjennom Askese, Apati og Agape. Kjærlighetens treenighet.
Men hvor blir det da av den Hellige Skrift. Guds ord er vel en veiledning for lære og liv? Utgår ikke Evagrios fra Bibelen? Står ikke Evagrios på Bibelen?
Nei, tvert imot, han står ikke rolig på den, han går inn i den. Skriften er et hav hvis dybde vi ikke kan forestille oss. I sitt vitnesbyrd om Guds frelseshandlinger er vitnesbyrdet om meg selv skjult, i fortellingene finner jeg fortellingen om meg selv.