Med eksternalisering i denne sammenheng, mener jeg «utvendiggjøring». Det at vi utvendiggjør indre fenomener og tilstander. I eldre religioner skapte menneskene naturfenomener og indre tilstander om til utvendige guder. Når det lynte og tordnet så var det guden Tor som var ute med Mjølner, hammeren sin. Når kornet skulle gro måtte man påkalle guden Frøy, for han sto for jordens grøde. Loke, den som ligner mest på den kristne djevel, blir kalt løgnens far. Opphav til alle guders og mennesker skjensel.
Blir man elskovssyk, så er man besatt av Frøya, kjærlighetens gudinne.
Dette er noen få eksempler på det jeg kaller eksternalisering, utvendiggjørelse.
Kristendommen er monoteistisk, men det eksisterer flere mer eller mindre guddommelige skapning også i denne troen. Engler, djevelen eller satan, onde ånder som huserer i menneskene. Dette lurer jeg på om vi ikke også må kunne kalle noen av disse en utvendiggjøring av indre, psykiske fenomener.
Djevelen ser mange for seg som en utvendig skikkelse eller makt. Jeg ser på dette som en innvendig psykologisk størrelse, og jeg kaller det slett ikke for Djevel eller Satan. Jeg kaller det min egenvilje, min egoisme, men egen iboende mulighet for ondskap. Mitt mulige hat, min hevngjerrighet osv.
Når vi leser Fadervår begynner vi med: Vår Far i himmelen. Straks går tanken opp i, og over skyene, og ser for oss Vårherre sittende på en trone med Jesus ved sin høyre side. Himmelen er for meg åndens rike. Jeg retter ikke blikket oppover når himmelen nevnes, men innover. Gud er ånd, og må tilbes i ånd. Gud bor i menneskehjertet. Vi plasserer en hvithåret og skjeggete Gud på en trone «der oppe», men så sier vi om vi blir utfordret på vårt gudsbilde: «Det er ikke denne Gud vi tror på!!!»
Gud er ånd og må tilbes i ånd og sannhet.
Den eneste tilgang vi har til Gud er gjennom vårt indre. Vi vil aldri kunne møte Gud direkte i den ytre verden. Vi kan se og oppleve hans verk, vi kan se hans spor i naturen, men aldri møte Gud ansikt til ansikt utenom i vårt indre vesen. Noen kaller det i vår ånd.
Gud er ånd, altså en indre virkelighet. Den eneste mulighet til å få direkte kontakt med Gud er gjennom vårt indre vesen. Jeg må tilbe Ham, oppleve Ham, og er jeg heldig kan jeg kanskje få et glimt av «hans kappe».
Jeg kan møte hans skaperverk i den ytre verden, men Gud selv kan jeg bare forholde meg direkte til i min indre verden. Dette er viktig å ha klart for seg ved utformingen av vårt Gudsbilde. Vi tror ikke lenger at han sitter «der oppe», med Jesus ved sin høyre hånd. Dette er billedlig tale. Gud er et indre fenomen, og vårt bilde av ham er nettopp det; et bilde. Våre følelser kan bli berørt på forskjellige av vårt forhold til Gud, men de vil alltid forbli det; våre følelser. Våre tanker om Gud er også indre fenomener, og vil alltid forbli det; våre tanker om Gud
Gud er vår åndelige far – vi er hans åndelige barn.
På samme måte som Gud er Kristus åndelige far, og Kristus er Guds åndelige sønn. På samme måte er vi Guds åndelige barn, og han er vår åndelige far Ikledd Kristus er vi alle Guds barn. Da bærer vi med oss Guds kjærlighet i våre hjerter.
Jesu fødsel og oppstandelse
Slik kan Jomfrufødselen oppfattes som en beskrivelse av hvordan Jesus (Guds kjærlighet) fødes i renhet i våre hjerter, slik kan også oppstandelsen vise hvordan Kristus gjenoppstår i våre hjerter.
Hva er vitsen med Kristi lidelse og død hvis han ikke gjenoppstår som kjærlighet i menneskenes hjerter. Hvis ikke Kristus gjenoppstår i menneskenes hjerter så har Kristi død vært forgjeves.
Kristi kjærlighet må gjenfødes i våre hjerter. Er våre hjerter like kolde som de vantros hjerter, så har frelseren dødd forgjeves. Menneske-sønnen må bli synlig i våre hjerter.
Vi må bære videre den kjærlighet han viste menneskene den tiden han vandret på jorden, ellers vil hans lidelse og død være forgjeves. Den vil være til ingen nytte i verden. Hva hjelper det oss og verden om vi tror han gjenoppsto fra graven den tredje dag, hvis han ikke også gjenoppstår i menneskenes hjerter og sinn? Hva er vår tro verd hvis han ikke får skikkelse i våre egne hjerter og sinn.
Aktiv kristen.
Hva vil det si å være en aktiv kristen? Betyr det at om vi går på kristne møter eller i Gudstjeneste i kirken, deltar i lovsang og salmesang, lytter til en god preken, deltar i forbønnen, drikker kaffe og er sosial etter møtet???
Alt dette er bra, men det å være en aktiv kristen vil først og fremst si at vi (forsøker) å virkeliggjøre kjærlighetsbudskapet Kristus ga oss. Det er det viktigste ved å være en aktiv kristen. Dette betyr naturligvis ikke at de som går på møter og til gudstjenester, ikke også er aktive med å å virkeliggjøre kjærlighetsbudskapet. Slett ikke. Jeg vil bare minne oss om at det er ikke møtene vi går på som er den viktigste kristne aktiviteten vår. Den viktigste kristne aktiviteten er alltid å virkeliggjøre det kristne budskapet:
Du skal elske Herren din Gud, din neste, som deg selv.
Aktiv kjærlighet er frelsende.
Gode gjerninger
Vi skal ikke løpe rundt og gjøre gode gjerninger for å ha gjort gode gjerninger. Men når vi har valget mellom å bli sint eller å vise kjærlighet, velg da kjærligheten. Når vi har valget mellom å fordømme eller vise kjærlighet, velg da kjærligheten. Når vi har valget mellom hat og kjærlighet, velg da kjærligheten.
Slik vil kjærligheten i de aller fleste tilfeller, kanskje alltid, være en valgmulighet. Kristne mennesker er som regel kjærlige, høflige, velvillige og ærlige, men enkelte kan noen ganger også være i overkant dømmesyke, rettroende, selvrettferdige, ensrettede osv.
Vær god – gjør godt
så vil verden bli et bedre sted
og vi selv får det også litt bedre.
De to bøkene
Bok 1. Skaperverket
Jeg har alltid opplevd mest nærhet til Gud i skaperverket, innbefattet mennesket. I skaperverket, som er den ene boka hvor vi kan lese om Gud, forteller vitenskapen oss hvordan verden er. Tross alle sine mangler og tidligere og fremtidige feiltakelser, tross sine mangler med hensyn til endegyldige bevis, tror vi - for også her gjelder det å tro, man vet lite helt sikkert - at vitenskapen gir et innblikk i hvordan verden er.
Den fininnstilte naturen både i universet med alle dens himmel-legemer, kloder, måner, stjerner og stjernetåker. Med alle jordens vekster, dyr og: Mennesket, med sin bevissthet og tankevirksomhet, med den mulighet til etiske vurderinger og handlemåter, gir vitenskapen vår en mer eller mindre mangelfull viten om hvordan tingene er.
Bok 2. Bibelen
Bibelen lest/fortolket med forsiktighet, forteller meg hvordan det er klokt og riktig å leve i denne verden. Hvordan jeg bør behandle mine medmennesker, medskapninger og hvordan jeg bør behandle meg selv.
For meg er Bibelens kjærlighetsbudskap det sentrale. Men jeg handler ikke av kjærlighet for å få tilgivelse fra mine synder, og for å få en plass i himmelen, eller for å unngå å havne i helvete.
Hvis det finnes et etterliv med Jesus i all evighet, så er dette gitt oss av nåde ved tro. Nei, jeg handler av kjærlighet, etter fattig evne, fordi jeg tror det er det beste for mine omgivelser, og i siste instans, også det beste for meg selv. Bibelen lærer oss veien til himmelen, ikke hvordan himmelen ble laget. (Galileo Galilei. S.123)
Hvor er Gud
Når jeg søker Gud,
retter jeg ikke blikket
opp mot himmelen.
Jeg går ikke i kirken,
hvor salmesangen lyder.
Nei, jeg retter blikket
innover i meg selv.
Jeg søker stillheten,
I visshet om
at han finner meg der.
Når jeg søker Gud,
søker jeg inn
i mitt eget vesen!
For å finne «Gud
i mitt eget hjerte».
Jeg leter etter Gud
i mitt eget vesen.
For hvis Gud finnes,
så finnes han vårt
innerste vesen.
Å Gjøre eller å være
Vi ville vel alle foretrekke å være god fremfor bare å gjøre godt. Ingen ville like å løpe rundt å gjøre gode gjerninger bare for å ha gjort dem. Men å gjøre godt kan være en god trening for å bli god. Bibelen fremhever også verdien av å gjøre godt
"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." Ef 2,8-10
"For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger." Tit2,14
Jo flere gode ting vi kan gjøre på alle livets områder, desto mer nærmer vi oss overgangen fra å gjøre godt til å være god. På veien frem mot å bli god skjer det også mye godt med oss:
Forskning har vist at å gjøre gode handlinger kan ha en positiv effekt på vår psykologiske helse, vårt forhold til andre og vårt syn på oss selv.
Oxytocin er et hormon som spiller en viktig rolle i sosiale interaksjoner og relasjonsdannelse mellom mennesker. Det produseres i hypothalamus og utskilles i blodet gjennom hypofysen.
Oxytocin har blitt assosiert med følelser av tillit, empati og sosial tilknytning. Forskning har vist at økt oxytocin-produksjon kan føre til økt tillit og sosial binding, samt redusert frykt og angst.
I den sammenhengen som beskrives i teksten, kan oxytocin spille en rolle ved å bidra til å styrke båndene mellom mennesker. Når vi gjør gode handlinger og viser omsorg og kjærlighet til andre, kan dette øke produksjonen av oxytocin i både oss selv og de vi interagerer med. Dette kan igjen føre til økt tillit, empati og sosial tilknytning mellom mennesker.
Oxytocin kan også bidra til å redusere stress og øke følelser av velvære, noe som kan bidra til å skape en positiv spiral av sosial interaksjon og gode følelser.
Det er imidlertid viktig å huske på at oxytocin ikke er den eneste faktoren som påvirker våre relasjoner og vår evne til å være gode mennesker. Vår personlighet, oppvekst, erfaringer og andre hormonelle faktorer spiller også en rolle.
Men oxytocin kan være en viktig biologisk mekanisme som bidrar til å styrke båndene mellom mennesker når vi viser omsorg og kjærlighet til andre. Det er som om vi fra skaperens/naturens hånd blir belønnet for å gjøre godt/være god. Vi kan derfor ikke avfeie gjerninger som «ukristelige». De kan tjene som god trening til å bli/være en god person. Alt vi fester oppmerksomheten vår på, vil lage spor i hjernen som gjør det lettere å gjenta samme handling eller holdning.
Når vi gjør gode handlinger, vil vi føle oss mer tilfreds med livet og ha en følelse av at vi gjør en forskjell. Dette vil også føre til økt selvtillit og selvbilde, da vi ser at våre handlinger har en positiv innvirkning på verden rundt oss.
Denne overgangen fra å gjøre godt til å være god, skjer umerkelig den dag vi er gjennomsyret av kjærlighet, slik at ikke noe ondt kommer fra oss uansett hvilken situasjon vi havner i. Da er vi kristuslike, da lever vi ikke selv, men Kristus lever i oss. Da er vi ikledd Kristus. Da vil vi også kunne høste alle åndens frukter:
"… Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse…" Gal 5,22-23
Det er ikke alle forunt å nå dit, men det er et godt mål å styre mot. På samme måte som de gamle sjøfarerne seilte etter stjerner, ikke for å nå dem, men for å holde riktig kurs.
Husk at selv om du lever et liv i kjærlighet, er du ikke beskyttet mot ulykker. Fremdeles kan huset ditt brenne ned. Fremdeles kan du selv eller en av dine nærmeste bli rammet av lynet. Fremdeles kan du eller en nærstående person syk og til og med dø fra deg. Du har ingen garanti mot uhell eller ulykker. Du har heller ingen garanti mot å gjøre dumme valg som senere kommer med dårlige konsekvenser for deg. Men jeg tror du vil være i bedre stand til å takle de problemer som måtte oppstå.
Å skue Gud
Bibelen forteller oss at det er mulig for oss å se Gud, hvis vi er rene av hjertet. Om vi kanskje ikke ser Gud ansikt til ansikt, i bokstavelig forstand, så kan vi kanskje i det minste oppnå en større eller en ny forståelse av hva Gud er. Vi kan se mer av hva han er for oss. Få mer innsikt i Gud. Jesus sa han og Gud var ett, så får vi en størrelse innsikt i Jesus (Guds kjærlighet i menneskeskikkelse) så er vi på rett vei.
Ørkenfedrene var kristne munker som levde i ørkenen i Egypt på 300 tallet hadde en tredelt vei for å oppnå dette. Den besto av: Askesis, Apatheía og Agape - som skulle lede til Theoria.
Askese (Askesis) er et ord som ha dårlig klang i det norske språket. Vi tenker straks på selvpining, botferdighet, frelse ved å avstå fra det aller meste. Men grunnbetydningen av Askesis er rett og slett Trening, Øvelse.
Apatheía (Apati) har heller ingen god klang i det norske språket. Man kan lett se for seg en mindre begavet person som sitter og stirrer rett frem for seg. Man ser for seg sløvhet og passivitet. Men grunnbetydningen av Apatheía er Sinnsro.
Agape (Kjærlighet) har en bedre klang i vårt språk. Vi vet det betyr kjærlighet av et spesielt slag: Nestekjærlighet, guddommelig kjærlighet.
Theoria (Teori)
Slik vi bruker ordet Teori er det utsagn eller setninger, gjerne vitenskapelige, som bør kunne bevises i praktisk. I vitenskapen er en teori ofte en samling hypoteser som til sammen danner en mer omfattende teori. «Teori» slik vi bruker ordet i dag, er dermed en tankekonstruksjon. Men dette ordet hadde en helt annen betydning for ørkenfedrene. Et betydningsaspekt ved Theoria er å skue Gud. Theo er gresk for Gud.