Sinnsroen finner vi i stillhetens bønn (meditasjonen).
Jeg tror at tid alene i stillhet først og fremst vil utvikle vår indre oppmerksomhet.
Stillheten vil bidra til en større åpenhet, en større oppmerksomhet på vår indre stemme.
Å lytte - er selve kjernen i den stillhet vi søker.
Denne form for lytting er en bestemt type bønn.
Det er ikke bønn som tilbedelse,
Det er heller ikke bønn hvor vi trygler og ber om å få dette eller hint.
Heller ikke er det en takkebønn for ting vi allerede har mottatt.
Dette er en bønn som lytter seg fram, en bønn som søker mer og bedre forståelse.
En bønn som fortsetter å søke fordi den ikke er sikker på om den har fattet alt den trenger å forstå.
Men en bønn som lytter, er en helt spesiell bønn som er fylt av håp og forventning.
Den har ikke noe håp om at Gud skal gripe vidunderlig inn og endre en vanskelig situasjon på mirakuløst vis.
Nei. Denne bønnens håp er helt annerledes.
Håpet ligger i å klare å forstå mer av det som ligger Gud på hjertet.
Denne bønnen ønsker å forstå Guds hensikter.
Den bønnen søker å finne en vei inn i det Gud vil med meg.
Denne bønnen ønsker i lydighet å gripe Hans vilje.
Dette bønnen ber vi fordi vi tror at vi ved å gjøre Guds vilje, vil finne vårt eget livs sanne mening.
Vi tror at ved å gjøre Guds vilje, vil vi bidra til at vår verden blir et bedre sted å leve for alle mennesker.
Dette er en bønn som leter etter en måte hvor vi kan knytte vår egen aktivitet og det vi selv prioriterer, sammen med Guds vilje,
Vi lever i håpet om at da kan Guds rike ved dette, tre enda klarere frem her i denne verden. Amen[1]
[1] Fritt etter: Charles Ringma. Den indre rytmen, Genesis forlag 2009