Meditasjonens opprinnelse
Meditasjon har en lang historie og har eksistert i forskjellige former i mange forskjellige kulturer rundt om i verden. De eldste kjente kildene til meditasjon kommer fra østlige tradisjoner, spesielt fra India og Kina.
I hinduistisk tradisjon har meditasjon sin opprinnelse i Vedisk filosofi, som er datert tilbake til rundt 1500 f.Kr. Vedaene er en samling av hellige skrifter og den eldste kjente litteraturen i India. Disse tekstene inneholder beskrivelser av ulike meditasjonspraksiser og teknikker for å oppnå åndelig opplysning. En av de mest kjente tekstene er Bhagavad Gita, som beskriver en form for meditasjon kjent som Bhakti Yoga, eller hengivenhetens yoga.
I buddhistisk tradisjon anses Siddhartha Gautama, bedre kjent som Buddha, som grunnleggeren av meditasjon. I tiden omkring ca. 500 f.Kr. reiste Buddha rundt i India og underviste i en form for meditasjon som han kalte Vipassana, eller innsiktsmeditasjon. Dette innebar å sitte stille og observere ens tanker og følelser uten å dømme dem.
I Kina oppstod Taoistisk meditasjon i det 6. århundre f.Kr. Taoismen er en filosofi og livsstil som legger vekt på harmoni og balanse i livet. Meditasjon spilte en stor rolle i å oppnå denne balansen. I taoistisk meditasjon er målet å oppnå en tilstand av enhet med universet, og å frigjøre seg fra begrensningene i det menneskelige sinnet.
Meditasjon er ikke begrenset til disse tre tradisjonene, og det finnes mange andre meditasjonspraksiser i andre kulturer og tradisjoner. Meditasjon har fortsatt å utvikle seg og tilpasse seg nye kulturer og ideologier over tid.