Kristen meditasjon har en lang historie i vesten og har utviklet seg gjennom ulike perioder og tradisjoner. Den kristne meditasjonen har røtter som går tilbake til tidlig kristen praksis og tilbake til før kloster-livet i middelalderen.
Meditasjon var en sentral praksis blant ørkenfedrene og -mødrene i den tidlige kristendommen. Ørkenfedrene var kristne munker som trakk seg tilbake til ørkenen i Egypt og Syria på 3.-5. århundre e.Kr. for å leve et enkelt og liv i bønn og meditasjon.
Meditasjon var en måte for ørkenfedrene å styrke sin åndelige praksis og nærhet til Gud. De praktiserte forskjellige former for meditasjon, inkludert bønn, refleksjon over bibelske tekster, kontemplasjon og andre åndelige øvelser.
Mange av ørkenfedrene skrev også om meditasjon og dens fordeler. Deres skrifter og læresetninger var viktige for utviklingen av kristen mystikk og kontemplativ praksis gjennom middelalderen og frem til i dag. Meditasjon var en viktig del av ørkenfedrenes spirituelle praksis og ble sett på som en måte å rense sinnet, fordype seg i bønn og kommunisere med Gud. De anså meditasjon som en nøkkel til å utvikle dypere selvinnsikt og åndelig visdom.
Mange av ørkenfedrenes skrifter inneholder beskrivelser av deres meditasjonspraksis og teknikker. På denne måten spilte meditasjon en viktig rolle i utviklingen av kristen kontemplativ praksis, og mange av ørkenfedrenes ideer og teknikker forblir relevante også i dag. Meditasjon og kontemplasjon brukes fremdeles av mange kristne som en måte å forbedre sin åndelige praksis og åndelige liv på
