Omvendelsen, eller det «å bli frelst», som man i noen kretser kaller det, vil etter min mening være å si ja til Jesus, som bærer av den Guddommelige kjærligheten (Agape) og la den, kjærligheten, få prege ens vesen.
Jeg overgir meg i hans (dens) varetekt. Dette betyr for meg å overgi seg til kjærligheten, (Agape), den guddommelige kjærlighet. Alt jeg før har sagt – og siden sier om kjærlighet, gjelder Agape. Jeg lar troen på kjærlighetens forandrende kraft styre min tanke og handling, så langt jeg formår. Jeg vender meg om fra egoisme og selviskhet, og prøver å sette min nestes vel i høysetet.
Agape er et ord for den kristne kjærligheten. I kristen sammenheng brukes agape både om Guds kjærlighet til mennesker og om kristen nestekjærlighet.
De som ikke «kommer gjennom» som det også heter om folk som ikke klarte å bli kristne på alvor, mennesker som senere blir «frafalne», er de som ikke fikk denne omvendelsen, denne vesensforandringen fra egoismen, som preget livet før man «tok imot Jesus» til å bli mer eller mindre preget av den guddommelige kjærlighet.
Altruisme
Omvendingen fra egoisme til altruisme, omvending til å begynne å tenke på andres ve og vel, vil jeg karakterisere som hovedpunktet i «frelsen» eller rettere sagt som hovedinnholdet i omvendelsen. Enkelte opplever ingen slik omvendelse. En vending fra egosentrisitet til å vende blikket utover mot en trengende verden.
De forventer i stedet kanskje store, følelsesmessige opplevelser, og når de ikke kommer, så tror de at kristendommen ikke fungerer for dem, eller at de ikke «får det til» å være kristen. Hadde de hatt litt mer tålmodighet og skjønt litt bedre hva det vil si «å ta imot Jesus som sin frelser,» så vil de også fatt tak i kjernen i kristendommen: Agape, som er Guds kjærlighet til mennesker og menneskets kjærlighet til Gud og kristen nestekjærlighet.
Det dobbelte kjærlighetsbudet, som det ofte kalles:
"Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Luk10,27
Dette er egentlig et tredobbelt kjærlighetsbud: Du skal elske Herren, din neste og deg selv. Her uteglemmes ofte det siste leddet i verset, nemlig: «som deg selv.»
Jeg tror det er vanskelig å elske sin neste oppriktig hvis man ikke også elsker seg selv.
Man skal heller ikke stille seg til rådighet for sin neste i større utstrekning enn man ville forlange at andre stilte opp for seg selv. Dette kaller jeg:
Det godes problem.
Det er umulig å hjelpe alle som er i nød. Prøver du det, går du snart «konkurs». Du blir utslitt, både fysisk og psykisk, både åndelig og materielt. Du kan komme til å kreve så mye av deg selv for å leve opp til det dobbelte kjærlighetsbudet at du kan ende opp som fant.
Men selv om vi slipper det store perspektivet, all lidelse i verden, av syne, og konsentrerer oss om vår neste, altså den som vi til enhver tid står ansikt til ansikt med, kan kravet bli uoverkommelig.
Til og med et enkelt menneskes nød kan tappe oss fullstendig for alle ressurser, for hele vår psykiske kraft, for alt vårt åndelige overskudd. Dette vil kunne skje selv om vi ikke blir direkte utnyttet av den nødstedte.
Dette er det jeg kaller «Det godes problem»:
Vi blir hele tiden nødt til å holde verdens nød på armlengs avstand om vi ikke selv skal forgå, selv om vi inderlig ønsker å hjelpe. Dette er et paradoks for den som vil leve et altruistisk liv. Litt lettere blir det om man tar med det tredje ledd: «som seg selv».
Da vet en at en ikke kan forlange mer av seg selv, enn det man i en omvendt situasjon ville forlange av andre.