Er de sanne ved en bokstavtro historisk lesning. Blir de sannere og mer forståelige ved en symbolsk lesning? Hva skjer da med en psykologisk tolkning av teksten? Gjør den teksten mer forståelige og sann. Å stille spørsmålet om evangelienes sannhet kan gjøres på mange måter og gi flere forskjellige svar.
I Det nye testamentet kommer evangeliene først. Hvis vi leser skriftene i den rekkefølgen de står i Bibelen, er det lett å tro at de ble skrevet og lest før Paulus skrev sine brev. Slik er det ikke. Paulus var den første skrivende kristne. Han skrev sine brev omkring år 50 e.Kr.
Nytestamentet med Evangeliene, Apostlenes Gjerninger alle brevene og Johannes Åpenbaring ble først satt sammen flere hundre år senere. Men evangeliene, (og mange flere evangelier enn de fire utvalgte) ble skrevet før de ble satt sammen for å forme Det Nye Testamentet. Det ble skrevet fra ca år 70 e.Kr. til ca. 110 e.Kr. Markus evangeliet er det eldste evangeliet. Matteus og Lukas bygger mye på dette første. Disse fire utvalgte evangeliene ble først satt sammen til Det Nye Testamentet tidlig på 300 tallet e.Kr. De ble utvalgt blant flere evangelier som eksisterte på denne tiden. Da Nytestamentet ble til, eksisterte det en rekke evangelier utover de fire som ble inkludert i den kanoniske teksten (Matteus, Markus, Lukas, og Johannes). Noen av disse ikke-kanoniske evangelier som ble skrevet i samme periode, men som ikke ble inkludert i Nytestamentet.
Evangeliet etter Tomas – En samling av 114 uttalelser tilskrevet Jesus, kjent for sin gnostiske tone.
Evangeliet etter Judas – Gjenoppdaget i det 20. århundre, dette evangeliet gir en gnostisk tolkning av Judas Iskariots rolle.
Evangeliet etter Maria Magdalena – Gir et unikt perspektiv på Jesu lære og understreker Maria Magdalenas rolle.
Evangeliet etter Filip – En tekst med en blanding av gnostiske tanker og tidlig kristne overbevisninger.
Disse tekstene varierer stort i teologisk innhold og stil, og de ble av ulike grunner ikke inkludert i den kanoniske bibelen, ofte fordi de ble sett på som teologisk ukorrekte eller fordi de ikke var kjent eller akseptert i de tidlige kristne samfunnene.
Paulus forteller nesten ikke noe om Jesu liv i brevene sine bortsett fra at han var født av en kvinne, under loven (Gal 4,1-1.), og at han innstiftet nattverden som et nytt måltid (1 Kor 11), og at han ble korsfestet (1 Kor 1). Dette er en så forbløffende mangel på informa- sjon om Jesus at vi må lure på hva Paulus hadde fortalt adressatene for brevene når han forkynte og samlet nye Kristus-etterfølgere.
Det er heller ingen grunn til å tro at Paulus anså sine brev på en slik måte at de senere skulle bli regnet som del av Guds hellige ord.
Utover i det andre århundre e.Kr. øker avstanden til hendelsene i Galilea og Jerusalem, og øyenvitnene er borte. Selv om det fremdeles eksisterer en levende muntlig fortellertradisjon, gjør man i stadig større grad bruk av de skriftlige nedtegnelsene om Jesu liv og om de første kristnes virksomhet.
De skriftlige vitnesbyrdene om Jesus-hendelsene får på denne tiden stadig økende status som «hellig skrift». Justin Martyr forteller ca. år 150 e.Kr. at når de kristne samles på «dagen som blir kalt solens dag», leser de fra «apostlenes erindringer og profetskriftene». Evangeliene begynner nå etter hvert å få status parallelt med den «egentlige» Skriften, dvs. de jødiske hellige skriftene. (Det Gamle Testamentet.) Men fremdeles finnes det ingen «Bibel» eller noe «Nytestamente». De kjente samlingene av skrifter, særlig evangeliene og Paulusbrevene, etableres og anerkjennes etter hvert i de fleste kristne menighetene, og de første listene over apostolisk anerkjente og autoritative skrifter dukker opp.
Evangeliene er neppe forfattet, skrevet ned, av Jesu disipler. Dette synes det å være omfattende enighet om i forskermiljøet. Forfatterne har tatt navnene til disiplene for å gi skriftet deres ekstra tyngde, ekstra vekt for å tillegge dem ekthet/sannhet.
For det andre: Evangeliene er ikke fortellinger om Jesu liv. Evangeliene er satt sammen på grunnlag av kilder som i første rekke baserer seg på sitater fra Jesus. (bl.a Die Quelle)
De er sammenstillinger av utsagn som sies å stamme fra Jesus. Disse er vevd sammen med en mer eller mindre tilrettelagt fortelling fra hans liv og levnet.
Disiplene var ulærde bønder og fiskere som ikke var skrivekyndige, eller skriftlærde, som de kaltes på Jesu tid. De kunne rett og slett hverken skrive eller lese.
Evangeliene er trolig skrevet av andre skriftkyndige, som også var velbevandret i «Skriften» altså det vi i dag kaller Det Gamle Testamentet. Dette viser setninger som forekommer noen ganger:
«Dette skjedde fordi Skriften skulle oppfylles.»
Her henviser forfatteren til profetier om Jesus i Det Gamle Testamentet. Disiplene kunne for så vidt kjenne til disse profetiene, gjennom muntlig overlevering. Men de hadde ikke kapasitet til å skrive dem ned.
I likhet med de synoptiske evangeliene Matteus, Markus og Lukas, oppgir Johannesevangeliet ikke forfatterens navn, men håndskrifter fra cirka år 200 har overskriften «Evangeliet etter Johannes».
Tradisjonelt har apostelen Johannes vært regnet som forfatteren, eller også forfatteren av Johannes' åpenbaring. Kirkelæreren Irenæus (cirka 180) forteller at apostelen kom til Efesos og at han som gammel skrev evangeliet der. En rekke trekk tyder imidlertid på at det ikke er skrevet av et øyenvitne, men at forfatteren bygger på kilder med nær forbin-delse til Jesu første disipler. Svært mange forskere mener derfor at Johannesevangeliet er skrevet av en anonym kristen leder, trolig med tilknytning til apostelen Johannes.
Når Paulus sier i 2 Tim3,16 «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd». Så er det Det Gamle Testamentet han henviser til.
Paulus skrev sine brev i årene fra ca. 50 e.Kr. Da var ikke Nye testa-mentet med Evangeliene skrevet. Og han taler om Skriften, ikke om muntlige fortellinger om Jesus som sikkert også verserte på Paulus tid. Disse fortellingene ble ikke til det «Nye Testamentet» før ca. år 325 på kirkemøtet i Nikea.
Da hadde keiser Konstantin gjort kristendommen til statsreligion. Det ble slutt på generell kristenforfølgelse.
Da ble det opportunt å være kristen. Da ble det også bestemt at den eneste rette måte å lese evangeliene på var den bokstavelige lesemåten. De som forkynte den allegoriske/symbolske lesemåten ble forfulgt og drept, på samme måte som tidligere kristne av alle slag ble forfulgt og drept av Romerrikets tidligere keisere.
Evangelienes sannhet.
Jeg spør igjen: Er evangeliene sanne? Hva vil det si at de er sanne? Er de sanne ved en bokstavtro lesning. Blir de sannere og mer forståelige ved en symbolsk lesning? Hva skjer med psykologisk tolkning av teksten? Gjør den det mer forståelige og sanne.
Spør vi etter en historisk, faktisk sannhet? Spør vi etter en åndelig sannhet som ligger skjult i teksten. Hva med en psykologisk forståelse av teksten, kan den være nyttig? Kan den øke sannhetsgehalten i teksten?
Konklusjonen må bli at de i alle fall ikke er historisk sanne som fortellinger om Jesu liv og levnet på jorden.
Det gir også meg mer mening og troverdighet ved å fortolke undrene metaforisk.