Ved en nøyere lesing av Evangeliene kan det oppstå ny forståelse av det kristne budskap. Forståelsen av at det viktigste er å bli frelst og komme til himmelen – å unngå helvete, kan slå sprekker.
Kanskje Evangeliene inneholder et budskap om å leve et kjærlig liv på jorden, her og nå, og at dette er hovedbudskapet. Kanskje er det kjærligheten som er selve frelsen ved den psykologiske virkningen utøvelse av kjærlighet har. «Den som er god, får det godt».
Siwasiw
Siwasiw er et etiopisk ord med mange betydningsnyanser. En av disse nyansene er å peke på den dobbelte betydning skriften kan ha: Voks og gull. Den overflatiske (bokstavelige) betydning kalles voks, men den dypere betydning kalles gull. Denne bruken av ordet kommer av måten gullfigurer lages på. Man lager en voksmodell av figuren, som blir pakket inn i myk leire. Når leiren er tørket, brennes den og den smeltede voksen tappes av gjennom en åpning. Åpningen brukes deretter til å fylle smeltet gull inn. Slik støpes gullfigurer.
På utsiden ser de like ut, men det verdifulle ligger i den dypere lesemåten.
På samme måte kan vi se på Jesus. Han hadde en fysisk form, men det viktigste med ham var som bærer av Guds kjærlighet. Vi kan også se på mange bibeltekster som har en språklig utforming som peker videre mot en åndelig sannhet. Eks. Gå på vannet. Gjøre vann til vin. Helbrede synet til en mann.
Forvirring om den rette tro.
Det er nytteløst å søke etter den ene sanne tro. Det beste vi kan regne med er å finne frem til en tro som gjør oss til bedre mennesker.
Men – kan du innvende: Den Hellige Ånd leder oss til åpenbaring av skriften. Den vil vise oss sannheten.
Problemet er bare det at dette kan gi like mange forskjellige «trosfortolkninger» som om vi ikke blander inn Den Hellige Ånd.
Hvorfor strides man om hva som er den eneste sanne tro? Er det fordi vi har en tendens til å overta den tradisjonelle tro, den som blir overlevert oss fra vår foreldregenerasjon? Uten at vi stiller spørsmål ved dette som jo er vår barnetro.
Vi blir jo opplært i hva Gud er, hva Bibelen sier vi skal gjøre. Hvem Jesus er. At vi må følge ham ellers kommer vi i helvete når vi dør. Vi stiller ofte ikke noen dype spørsmål ved vår tradisjonelt overleverte tro.
De er heldige de som kommer til tro i voksen alder. De kan være mer kritiske til den overleverte tradisjon. Barnetroen er ofte ikke et godt nok fundament for voksne mennesker. Jeg siterer igjen Paulus:
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. 1 Kor13,11
Det mange mennesker er enige om, får lett preg av å være sannhet.
Men det synes som om menneskene aldri kan bli enige om hva som er rett lære. Hva om man heller gikk på leting etter hva som er et godt/kjærlig/sant liv, i stedet for å strides om hva som er rett tro? Det må da være lettere å enes om hva som er et godt liv? Evangeliene lærer oss å elske hverandre, vise hverandre kjærlighet, tilgivelse, dele med hverandre av vårt jordisk gods.
Jeg mener at den lesning/fortolkning av Bibelen som gjør meg til et bedre menneske, er en god lesning, ikke nødvendigvis sann, eller den eneste rette lesemåte, men likevel en god lesning.
De bokstavtro har en tendens til å legge vekten på rett tro/ lære, i stedet for på rett liv. Men det er jo i livet læren skal vise seg i praksis.
Tro kan være en reise snarere enn som et mål.
Troen kan være en kontinuerlig prosess av utforskning, vekst og transformasjon. Troens reise kan sammenlignes med en vandring gjennom et skiftende landskap, hvor hver sti representerer en ny utfordring eller mulighet for innsikt.
I begynnelsen kan reisen starte i et kjent og komfortabelt område. Her er troen kanskje mer en arv fra familie eller kultur - eller den står som et personlig valg. Som et veikryss man plutselig befinner seg ved. Etter hvert som den reisende beveger seg fremover, kan de støte på kryssende stier som representerer ulike læresetninger, praksis eller erfaringer. Hver sti gir muligheten til å utforske nye perspektiver og dypere forståelser.
Underveis kan vandreren møte både åpne lysninger og tette skoger – perioder med klarhet og tider med tvil eller usikkerhet. Disse erfaringene, selv de utfordrende, er viktige for veksten i troen. De lærer vandreren å navigere, stille spørsmål og finne veien fremover basert på personlige oppdagelser og erfaringer.
Det kan også være følgesvenner langs veien, både gamle og nye, som deler av sin visdom, støtter og gir fellesskap. Disse møtene beriker reisen og minner om at tro ofte lever best i fellesskap med andre.
I kontrast til å være et fast mål, har troens reise ikke nødvendigvis et endepunkt. Den kan være en evigvarende prosess med å lære, leve og vokse i samsvar med ens verdier og overbevisninger. Hver vandrers reise er unik, og skjønnheten ligger i de personlige historiene, fornyelsene og endringene som utfolder seg underveis.